Jeg tenker mye på hvor heldige vi er i Norge som har gode stipendordninger for sakprosa, fra Fritt ord og NFFO. Fra utsiden er det kanskje ikke så lett å se hvilken effekt slike ordninger har i praksis. Som en som har gjort bruk av dem selv flere ganger, ser jeg én åpenbar effekt, og én som er mindre åpenbar.

Den åpenbare effekten av stipendordningene er at de gjør det mulig for forfattere å jobbe dedikert med en bok i en periode, ikke bare som en hobby ved siden av jobb og familieliv. Dermed kan flere ta seg tid til å skrive, og resultatet blir et bedre manus. Bøker tjener på arbeidsro.

Det er lite penger i bøker. Et rent kommersielt bokmarked med maks fem millioner lesere, minus de som ikke kan eller vil lese sakprosa, ville vært betydelig skrinnere enn det vi har.

Heldigvis for forfatterne og leserne har vi flere bein å stå på enn det kommersielle.

For sakprosa er det altså Fritt ord og NFFO som gjelder. I tillegg kommer Kulturrådets innkjøpsordning for bibliotekene, som færre slipper gjennom, men fungerer som et insentiv for forfatterne og forlagene til å gjøre en god jobb.

Dette fører til at det utgis mye god sakprosa i Norge. Alt for mye til å lese, selvfølgelig. Ta en kikk på NFFOs oversikt over vårens sakprosautgivelser. Bare det å lese seg gjennom denne oppsummeringen er uoverkommelig. Tenke å skulle lese selve bøkene også.

Mye av dette er bøker som i beste fall selger noen hundre eksemplarer. Med flaks kommer man over tusen. Hvorfor i all verden gidder folk å skrive bøker? Nei, det kan du si. Men dette er nå likevel et luksusproblem for leserne. De har mye bra å velge blant.

Dette er altså den umiddelbare, åpenbare effekten. Noen ønsker å skrive bok. Stipendene gjør det mulig, lettere, mindre stressende. Dermed får leserne mer god sakprosa.

Den mindre åpenbare effekten er det som skjer på lengre sikt, når man kan gjøre dette flere ganger. Stipendene legger forholdene til rette for å dyrke fram forfattere som har peiling på håndverket sitt.

Det tar tid å lære å skrive, slik det tar tid å lære alt annet. Jeg jobber til vanlig som programmerer. Det tok tid å lære det også. Jeg har holdt på i 25 år, og lærer fremdeles. Heldigvis fikk jeg betalt underveis, slik at jeg slapp å sulte mens jeg samlet opp all erfaringen.

Det er lett å tenke at det er annerledes med mer kunstneriske aktiviteter. Der gjelder det visstnok å være et geni, og hvis man er det, gjelder det kun å bli "oppdaget", altså at en autoritet anerkjenner geniet og løfter dem fram for offentligheten. Deretter faller alt annet raskt på plass.

Virkeligheten er at joda, det finnes vel noe vi kan kalle "talent" som noen har mer av enn andre, og det er fint å bli oppdaget og løftet frem, men talent og oppmerksomhet hjelper lite hvis man ikke får anledning til å lære seg håndverket.

Ta en hvilken som helst kjent person fra kunsthistorien. Du finner nesten alltid at de hadde en lengre fase av livet hvor de materielle omstendighetene på en eller annen måte la til rette for at de gradvis fikk samle erfaring og lære håndverket sitt. Alt fra nedarvete midler, rike ektefeller og mesener til stipender eller arbeidsledighetstrygd. Noen klarer å ta seg litt betalt underveis. The Beatles hadde årene på Reeperbahn. Det er likevel ikke flusst med betalingsvilje for uerfarne talenter.

Dette med at man trenger "10 000 timer" øving for å bli flink til noe er tatt ut av lufta. Men det er helt sant at du trenger årevis med målrettet trening og konstruktive tilbakemeldinger.

Sånn var det for "geniene", og slik er det også for oss andre også, uansett hva faget eller håndverket vårt måtte være. Gary Klein skriver i boken Sources of Power om hvordan brannkonstabler samler erfaring gjennom mange år i tjeneste, slik at de til slutt kan føle intuitivt at noe ikke er som det skal, og løpe ut av det brennende huset like før det kollapser.

Slike intuisjoner er ikke noe du er født med, eller kan plukke opp i et klasserom. Det er noe du bygger opp gjennom mange år hvor du tar beslutninger og deretter ser konsekvensene av beslutningen. Huset brant ned, eller det brant ikke. Beboerne døde, eller overlevde. Klein påpeker at leger som stiller diagnoser, og etterpå sjekker hvordan det gikk med pasienten, lærer mer enn de som bare stiller diagnosen.

Som programmerer lærer jeg på samme måte. Jeg skriver kode og ser hvordan det gikk med den etterpå. Over mange år blir jeg gradvis flinkere til å unngå å skrive dårlig kode. Men dette skjer altså ikke av seg selv. De materielle omstendighetene må legge til rette for det.

Og slik er det også med sakprosa. På en eller annen måte må regningene betales mens man lærer seg håndverket. Alt det intuitive og erfaringsbaserte som ikke kan læres uten å gjøre det, om igjen og om igjen og om igjen.

Det er dette sakprosastipendene bidrar til i Norge. De gir deg ikke bare akkurat den boken du ser i bokhandelen nå, men den enda bedre boken den samme forfatteren kan skrive i framtiden.

Kunne jeg skrevet bøker uten stipend? Kanskje. Jeg tjener godt nok til at jeg kunne spart opp til å ta skrivepermisjon en gang i blant. Men det ville tatt tid. Resultatet ville vært færre bøker, og tregere læring.

Da jeg var yngre var jeg en slags liberalist som mente at all kultur bør være kommersielt levedyktig. Jeg foraktet middelmådige kunstnere som snylter på fellesskapet. Siden kom jeg til at dette var naivt. Idealet jeg hadde den gangen fungerer ikke i praksis.

I dag vil jeg gå enda lenger: Mine gamle meningsfeller er barbarene utenfor bymuren. Evnen til å opprettholde ikke-kommersielle offentlige goder er et av kjennetegnene på sivilisasjon. Dette gjelder også for mer jordnære goder som infrastruktur og velferdsordninger. Trygd er sivilisasjon. Tog er sivilisasjon. Teknisk sett er dette utgiftsposter, men i dypere forstand er det slike goder som utgjør selve velstanden vår.

Norske sakprosastipender er en bitte liten del av det store bildet her. Men de betyr mye for akkurat meg. Så, takk til organisasjonene og de politiske kreftene som har gjort dem mulig.